Jeg husker en gang en ung japansk intellektuell kom til Paris for å skrive på ei avhandling. Temaet var Nikolas Berdajev og de russiske intellektuelle på begynnelsen av dette århundret som hadde vært tilhengere av marxismen men som til slutt skiftet standpunkt. Jeg spurte ham hvorfor han hadde valgt dette temaet, og han svarte: "Jeg var også marxist, men er det ikke lenger nå." Vi samtalte mer, og jeg stilte ham dette spørsmålet: "Har dette ført deg til en dypere form for buddhisme eller shintoisme?" Han svarte, "Nei, det interesserer meg ikke. Det jeg interesserer meg for er en kristendom lik Berdajevs, en måte å være kristen på som både lar oss oppleve dyp åndelig erfaring og være åpne for verden på en skapende måte."

Denne forbindelsen mellom dyp åndelig erfaring og en skapende åpenhet til verden står i sentrum for møtene i Taizé, som i mange år har hatt temaet "indre liv og medmenneskelig solidaritet" som kjerne. Dette er den typen åndelighet vi burde ha som mål, for jo mer man blir et menneske i bønn, jo mer blir man et ansvarlig menneske. Faktisk er det ingenting som viser ansvarsfølelse mer enn det å be. Dette er noe som virkelig trenger å bli forstått og fortalt til unge mennesker. Bønnen er ikke et blindspor. Det er ikke en slags vidundermedisin for søndag formiddag. Den trekker oss inn i Faderens mysterium, i den Hellige Ånds kraft, rundt et ansikt som viser oss alle ansikter, og som til sjuende og sist gjør oss til tjenere for ethvert menneskelig ansikt.

Det å bli tjenere av hvert et menneskelig ansikt kan få håndfast form i det å være nær hos de som lider gjennom å være forlatt av andre, eller gjennom fattigdom - slik f.eks. omtrent 20 Taizébrødre lever i sosialt utsatte områder i andre verdensdeler -, men det kaller oss til oppfinnsomhet, til å vise skapende vilje på alle områder, inkludert områder som økonomien, verdenssamfunnet, kulturen, og så videre. Kristendommen må bli skapende, slik som den har hatt en utrolig skaperkraft igjennom historien. For å oppdage dette må man bare få øye på de romanske kirkebyggene på landsbygda i Europa, for ikke å snakke om Notre-Dame i Paris eller Rublevs treenighetsikon! Hvilken skaperkraft finner vi ikke her! Og man trenger ikke ha en merkelapp for å være skapende på denne måten. Dostojevski kalte seg aldri en "kristen forfatter". Men han er en av de som har tatt utrolig store skritt framover i menneskelig følsomhet, i tanker og - vil jeg legge til - i kristen teologi. Idag leser enormt mange hans bøker. Han er en av "fedrene" til det moderne, like mye som Freud, Nietzsche er det, og i den senere tid også Marx. Så det er opp til kristne å starte denne skapende aktiviteten på nytt, og å fortsette med den i verden slik den er, uten å klage over fortida. Verden trenger ikke sutrete kristne, den trenger kristne som kan skape!