norsk

Brevet for 2008

Brev fra Cochabamba

Etter måneder med forberedelse sammen med menigheter og familier i og rundt den bolivianske byen Cochabamba, ble det arrangert et latinamerikansk møte for unge voksne i denne byen 10.-14. Oktober 2007. Møtet samlet 7000 deltakere fra hele Bolivia, fra alle landene i Latin-Amerika og fra flere europeiske land. Dette brevet for 2008, «Brev fra Cochabamba», ble først sendt ut under det europeiske møtet i Genève i slutten av desember 2007.

Forsoning – en ild

Da vi var samlet i Bolivia sammen med unge mennesker fra alle land i Latin-Amerika, stilte vi oss selv spørsmålet: Hvilke veier for håp kan vi åpne opp i dag?
Folket i Bolivia, som kjennetegnes av et stort sosialt og etnisk mangfold, er i ferd med å prøve å legge konfliktene sine bak seg, og å arbeide framover mot større rettferdighet og fred.

Mange steder på jorda vokser det nye spenninger ut i fra sår fra historien som aldri har blitt leget. Hvor kan vi finne helbredelse, når urettferdighet skaper grobunn for at mennesker føler maktesløshet?

De unge som møttes i Cochabamba viste at mangfold ikke må føre med seg splid eller rivalisering, men at det bærer i seg en forsikring om gjensidig berikelse og glede. [1]

I Bolivia oppdaget vi hvordan modige kristne gjennom hele livene sine realiserte evangeliets oppfordring til å kjempe med et forsonet hjerte.

Ved forsoningens kilde

Vi finner kraft til å kjempe med et slikt forsonet hjerte i et nært fellesskap med den levende Gud. Uten et indre liv kunne vi ikke strekke oss til grensene for vår overbevisning. I Gud finner vi glede, og et håp om et liv levd fullt og helt.

Har ikke Gud selv tatt det første steget i mot oss? Ved Jesu komme, vier Gud seg til en sann deling med hvert eneste menneske. På én og samme tid forblir Gud bortenfor alt det vi kan forstå, og en som er veldig nær.

På grunn av sin kjærlighet ville Gud dele vår tilværelse og ble menneske. Ikke nok med det: Ved å gi sitt liv på korset valgte Jesus ut den siste plassen for seg. [2] TVed å ta på seg det som skiller oss fra Gud, ikler han seg hele vår eksistens og hele menneskeheten. [3] I tillegg formidler han sitt eget liv til oss. [4] Gjennom dette begynner allerede hele skaperverket å bli forvandlet. [5]

Denne delingen med Gud blir virkelig for oss i bønnen: Ved Den hellige ånd kommer Gud for å bo i oss. Gjennom ordet og sakramentene gir Kristus seg selv til oss. Som svar kan vi overgi alt til ham. [6]

Er det ikke slik Kristus tok med ilden til jorda, denne ilden som allerede brenner i oss?

Vennskap som utvides og omfavner alle

Vi kan ikke holde tilbake forsoningens ild. Den lyser opp en vei som vi ledes videre på, for å skape fred både nær oss og langt unna. [7]

Hvis vi tar inn over oss hva Gud gjør for oss alle, vil dette forvandle våre forhold til våre medmennesker. Vi blir i stand til å oppnå ekte fellesskap med andre, gjennom en deling av livet hvor vi både gir og får.

Evangeliet inviterer oss til å ta det første skrittet mot de andre, uten at vi på forhånd kan være sikre på å få noe svar.

I noen sammenhenger, særlig slike hvor man opplever brutte forhold, kan forsoning virke uoppnåelig. Men da bør vi være bevisst på at allerede når vi lengter etter forsoning, har den begynt å spire. Det som ser ut til ikke å føre noe sted, legger Kristus på sine skuldre, slik at vi kan overgi alt som trenger å leges til ham. Dette gjør oss i stand til å gripe muligheter vi møter, og å ta de første skrittene – uansett hvor små – mot å løsne spenninger.

Forsoning kan forvandle grunnlagene for våre samfunn. Ånden fra den oppstandne Kristus fornyer jorda. La oss la denne styrken som kommer fra oppstandelsen sette oss i bevegelse framover. La oss ikke miste motet fordi problemene vi står ovenfor er komplekse. La oss ikke glemme at vi kan begynne i det små. [8]

Kirkefellesskapet støtter oss: Det er et sted for vennskap mellom alle. [9] «For oss er kirka som en mor som lytter til sine barn. Hun tar i mot oss, hun trøster oss.» [10] Disse ordene, som kommer fra en ung latin-amerikaner, utfordrer oss: greier vi å finne en måte å gjenspeile Guds medlidenhet på?

I konfliktsituasjoner, greier vi å finne måter å lytte til andre på? Da ville så mange adskillelser være mindre smertefulle. [11] La oss strebe etter å sette oss selv i andres sted.

Greier vi å finne mer rettferdige måter å dele våre ressurser på? La oss vise mot nok til å endre livsstilen vår i retning av større enkelhet, solidaritet med de som er nedbrutt, og økt omsorg for skaperverket.

Vil vi nærme oss dem som er fattigere enn oss selv? Gjennom å dele ressurser med dem oppstår en deling av livet. De hjelper oss å bli gavmilde og vi blir trukket ut av oss selv. Dessuten kan deres nød få oss til å godta vår egen sårbarhet. Gjennom en slik forpliktelse vil vi bidra til å øke respekten for hvert menneskes verdighet.

Vil vi strekke oss til å tilgi? Finnes det en annen måte å bryte kretsløpet av ydmykelse på? [12] Det handler ikke om å glemme en smertefull fortid eller å være blind for urettferdighet som råder i dag. Evangeliet kaller oss til å strekke oss forbi minnene om smerte ved å tilgi og til og med heve oss over forventningen om å få noe igjen. Slik finner vi fram til friheten som ligger i å være Guds barn.

Ja, vi vil kjempe med et forsonet hjerte og lidenskapelig søke fellesskap, i stand til å bære vennskap som utvides og omfavner alle.

[1Når de unge fra bygdene kom til Cochabamba iført sine tradisjonelle klær, var det en fest av farger! Hvilken glede det var å se at unge mennesker fra alle Bolivias regioner kunne samles – både fra slettene og fra fjellene, fra byene og fra bygdene. Dette møtet viste at unge, gjennom måten de lever på, er i stand til å bidra til at det vokser fram «mikroklima for forsoning». For at evangeliet virkelig skal få kraft til å virke forsonende i Bolivia prøver et økende antall kristne å ta hensyn til folkekultur og folkereligiøsitet i formidlinga av troa.

[2For Paulus angår den forsoningen som Kristus grunnla, hele skaperverket. Ved å sende Kristus ville Gud «forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen.» (Kol 1,20). Derfor var han «i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.» (Fil 2,5-11).

[3I et poetisk språk som henter inspirasjon fra meditasjon over Skriften, synges dette til jul i den ortodokse liturgien: «Skaperen så at mennesket som hans hender hadde formet var fortapt, og kommer ned ved å gi av himlene; født av den hellige, ubesmittede jomfruen tar han, i sin kropp, hele menneskeheten opp i seg.»

[4En kristen fra det andre århundret, Ireneus fra Lyon, gikk så langt som til å si: «På grunn av sin uendelige kjærlighet ble Kristus hva vi er, for å gjøre oss fullt og helt hva han er.»

[5Den hellige ånd er som skapelsens sjel: «Verdens skjønnhet, slik som vi nå ser den, kunne ikke opprettholde sin skjønnhet uten kraften fra Den hellige ånd […]. Ånden finnes overalt, den støtter og gir liv til alle ting i himmelen og på jorden, og den styrker dem.» (John Calvin, Institutes of the Christian Religion I, XIII, 14).

[6Fellesskap med Gud blir ikke bare opplevd på et følelsesplan. Den hellige ånds nærvær i oss er dypere. Selv uten å føle noe kan vi be, kanskje bare ved en enkel bevegelse, ved å knele ned, åpne våre hender. Og ved noe så enkelt som dette kan Gud besøke oss.

[7Kristus sender dem han drar til seg inn i verden. Se Markus 1,17.

[8Se Lukas 10,1-16.

[9Roxana, en ung kvinne fra Bolivia, ga uttrykk for den rollen kirka har prøvd å spille for å redusere de kraftige sosiale spenningene som Bolivia har opplevd den siste tida: «Hva bringer fram protesten, sinnet og avmakten i et folk? Mangel på kjærlighet? Maktesløsheten til dem som vet at deres stemme ikke blir hørt? Hvis du vil dele et folks lidelse, føler du behovet for å nærme deg håpet som kommer fra Gud. Derfor var kirkedørene åpne for kontinuerlig bønn, og kirkeklokkene kalte mennesker sammen fra forskjellige områder til informasjonsmøter. Unge mennesker oppdaget kraften i enhet, solidaritet og vennskap. Vi som er unge er kirkas levende blod. Vår deltakelse og energi er umistelige.»

[10Gud sier: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg.» (Jesaja 49,15).

[11Det å lytte til hverandre er like nødvendig mellom enkeltmennesker som i hele samfunnet, ja til og med mellom land og kontinenter.

[12En av overraskelsene under møtet i Cochabamba var at så mange unge chilenere deltok, selv om disse to nabolandene har et spent forhold. På møtets siste dag ville ungdommene fra Chile der og da gi uttrykk for den forsoningen de ønsket, og ga de unge bolivianerne et åpent brev med bønn om tilgivelse for alle konflikter i fortid og nåtid.

Sist oppdatert:  25. juli 2008