norsk

Opprop om forsoning mellom alle kristne

Da bror Roger forlot Genève i 1940 for å grunnlegge kommuniteten i Taizé, var han motivert av denne intuisjonen: For at kristne skal kunne være gjødsel for fred blant menneskene, må de ikke utsette forsoningen seg i mellom til senere. Mange år senere beskrev han sin egen reise slik:

«Min bestemors liv satte et merke på meg, og ved å følge henne fant jeg min egen kristne identitet, gjennom å forsone troen i mine røtter med den katolske troens mysterium – uten å bryte fellesskapet med noen.»

Denne veien som bror Roger åpnet opp er skjør og krevende. Vi er ikke ferdige med å utforske den.

I Kristus hører vi sammen. Når kristne er skilt fra hverandre blir ikke evangeliets budskap lenger hørbart.

Hvordan kan vi svare på utfordringene i samfunnene våre – særlig sekulariseringen og gjensidig forståelse mellom kulturer – uten å kombinere gavene fra Den hellige ånd som finnes i alle de kristne familiene? Hvordan kan vi kommunisere Kristi fred til alle hvis vi fortsetter å være delt?

La oss slutte med å kaste bort så mye energi på motsetninger mellom kristne, noen ganger til og med innad i trossamfunnene! La oss oftere samles i Guds nærvær, lytte til Ordet, i stillhet og lovprisning:

En gang i måneden eller hver tredje måned kan vi invitere de som bor i byene og bygdene våre til en «kveldsbønn for forsoning» [1]

For å forberede en slik kveldsbønn kan unge mennesker gå ut og oppsøke andre, gå til en annen menighet eller kirke, til en annen bevegelse eller forsamling, i tillegg til å invitere unge mennesker på jakt etter en tro.

Da vil ønsket og inspirasjonen om sammen å løfte alt det man klarer vokse. Det som forener blir viktigere enn det som skiller oss, og det er denne virkeligheten vi trenger å la skinne ut ved våre liv!

En utveksling av gaver mellom ulike kristne tradisjoner har allerede startet. I Taizé ser vi at bønn og personlige møter gjør at gjensidig respekt vokser og at en slik utveksling finner sted naturlig.
 
Hver kristne tradisjon har utviklet enkelte aspekter av troens mysterium bedre.
 
Kristne i øst har alltid lagt vekt på at Kristi oppstandelse allerede forvandler verden. Er det ikke derfor så mange av dem greide å gjennomleve årtier av lidelse gjennom historien? Østen har tatt vare på kirkefedrenes lære med stor trofasthet. Klosterlivet, som den ga til vesten, har blåst et kontemplativt liv inn i hele kirka. Kan kristne i vesten åpne seg mer for disse skattene?
 
Kristne i reformasjonstradisjonen har alltid hatt et sterkt fokus på disse evangeliske realitetene: Gud gir sin kjærlighet fritt og uten betingelser; gjennom sitt Ord kommer han til alle de som lytter til det og setter det ut i livet; troens enkle tillit fører til Guds barns frihet; felles sang får Guds ord til å gjennomtrenge oss. Er ikke disse verdiene grunnleggende for alle kristne?
 
Den katolske kirke har opp gjennom historien synliggjort det universelle i fellesskapet i Kristus. Den har alltid søkt en balanse mellom å være lokal kirke og verdensvid kirke. Den ene kan ikke eksistere uten den andre. På alle nivåer har en fellesskapets tjeneste skapt enhet i troen. Kan ikke alle døpte komme lengre i en progressiv forståelse av denne tjenesten?
 
På et annet nivå enn konfesjonene, er det også et sterkt behov for å utvikle en forståelse for hvert enkelt kontinents gaver. Kristne i Europa kan for eksempel få mye fra kirker i andre verdensdeler. Som gjengjeld for alt det disse kirkene har fått fra Europa, kan de i dag formidle evangeliets friskhet tilbake.
 
Kristi vitner og martyrer leder oss på veien mot ett fellesskap. De gir føde til håpet vårt og mot til å søke synlig enhet mellom alle kristne.

[1På nettstedet www.taize.fr («Bønn og sang») publiseres forslag for en slik kveldsbønn månedlig, sammen med en meditasjon over en bibeltekst som kan introdusere en samtale etter bønnen. Selvsagt kan ikke noe slikt initiativ erstatte å delta I gudstjenestelivet i ens egen menighet.

Sist oppdatert:  25. juli 2008