12.mai 1915 – 16.august 2005

En hyllest til broder Roger

Broder Alois, etterfølgeren til broder Roger, skrev den følgende tekst som en introduksjon til boken Choose to love (Velg å elske) (presses de Taizé). Boken ble utgitt av Taizékommuniteten, som et uttrykk for deres takknemlighet overfor det livet brødrefellesskapets grunnlegger levde.

JPEG -  18.9 ko

Broder Rogers bortgang etterlater seg en stor tomhet. Hans tragiske død gjorde oss dypt rystet. Men samtidig har vi i Taizékommuniteten vært inderlig takknemlig for alt han har etterlatt seg. Noe disse sidene er ment å uttrykke. Mange mennesker rundt om i verden delte denne takknemligheten med oss. Dette har vært med på å holde oss oppe. Det var som om Gud bar oss. I denne prøvelsen, opplevde vårt lille fellesskap å være én enhet, slik de første kristne var det: som å ha et hjerte og ei sjel.

Søken om forsoning blant kristne var ikke bare et tema for refleksjon for broder Roger: det var noe konkret og håndfast som måtte settes i verk. Det viktigste for han var å leve ut evangeliet og gi det videre til andre. Og evangeliet kan kun leves ut i fellesskap med andre. Alene gir det ikke samme mening.

Allerede som veldig ung, hadde han en fornemmelse om at et liv i fellesskap kunne symbolisere forsoning. Et liv som blir et vitnesbyrd. Så han gikk inn for å samle en gruppe mennesker, hvor alle hadde et sterkt ønske om forsoning. Dette ble begynnelsen på Taizé og det han kalte ”Lignelsen på et fellesskap”, et lite men synlig tegn på forsoning. Men med reformasjonen forsvant klosterlivet bort fra kirken. Han kom fra en protestantisk familie. På tross av dette, var det som han klarte å se bort fra sin bakgrunn som protestant og skape et fellesskap med røtter i den enhetlige, samlede kirken som den var før protestantismen. En kirke som i sitt virke var uløselig bundet til den katolske og ortodokse tradisjon. Fra grunnleggelsen på begynnelsen av 1970-tallet, hvor også katolske brødre ble del av fellesskapet, har han til sitt siste åndedrag fortsatt sin skapende virksomhet. Om seg selv som person har han sagt; ”Min bestemors liv var som et vitnesbyrd for meg og var med å forme meg. Fra jeg var ganske ung, gikk jeg i hennes fotspor og fant meg selv som kristen, forsonet i meg selv ved troen fra mine forfedre og det mystiske i den katolske lære. Dette uten å bryte fellesskapet med noen som helst av andre trossamfunn”.

Arven han har etterlatt seg er enorm. Og det viktigste av alt, arven lever videre. Det er helt klart at broder Roger etterlot seg skrifter; men han mente det som ble skrevet måtte tilpasses nye situasjoner. Til og med kommunitetsreglene som utgjør grunnteksten for vårt liv i fellesskap, ble omskrevet diverse ganger. Det var som om han med det ville lære oss å ikke bli for opphengt i bokstaver og strukturer, men heller overgi oss selv til Den hellige Ånd.

Gjennom sin ånd er Gud nærværende i alle mennesker. I broder Rogers hjerte var det plass til alle mennesker fra alle land og nasjoner. Spesielt hadde han hjerterom for barn og unge. Han var lidenskapelig opptatt av fellesskapet. Til stadighet gjentok han disse ordene: ”Kristus kom ikke til jorden for å skape en ny religion, men for å tilby alle mennesker et liv i fellesskap med Gud”. Dette unike kirkelige fellesskapet er til for alle og enhver uten unntak.

Han var hele tiden opptatt av at dette fellesskapet skulle være tilgjengelig for unge mennesker. Og han ønsket å fjerne hindringer som eventuelt måtte komme i veien. Han var klar over at en av de største hindringene i så tilfelle, var tanken på Gud som en streng og fryktet dommer. Hos han vokste en visshet gradvis klarere fram, som han gjorde alt for å vise med sitt eget liv; at Gud er kjærlighet og ingenting annet enn det. Broder Rogers insistering på at Gud er kjærlighet, ble nylig viet oppmerksomhet av den ortodokse teologen Olivier Clemént, som mener at broder Rogers syn på en kjærlig Gud, er med å markere slutten på en periode der flere kristne trosretninger har fryktet Gud i redsel for å bli dømt og straffet.

I sin ungdom kjente broder Roger kristne som var av den oppfatning at evangeliet påla de troende tunge byrder. På grunn av slike holdninger, var det tider han hadde vanskelig for å tro og han tvilte. Hele sitt liv kjempet han for å stole på Gud. Og i denne striden ligger opphavet til hans åpenhet overfor den unge generasjon og hans ønske om å høre på dem. Selv sa han at han ville ”prøve å forstå alt i ett annet menneske”.

Mange unge mennesker så på han som en mann som alltid var beredt til å lytte til dem; hver kveld etter kveldsmessen og i timevis var det nødvendig. Og når han ble for sliten og trøtt av å lytte, fortsatte han likevel å stå i kirken om kveldene. Da for å gi en enkel velsignelse til de som kom til han, ved å legge handen sin på pannene deres.

Helt til slutt og med usedvanlig kraft og mot, ledet han oss på en åpenhetens vei overfor andre. Ingen lidelse, verken fysisk eller åndelig var så skremmende at han vendte den ryggen. Tvert imot gikk han lidelsen i møte. Og mer enn en gang ble han så engasjert i en konkret lidelseshendelse, at det virket som han rent glemte andre ting som kunne synes like viktige. På den måten kunne han sammenliknes med hyrden i liknelsen om Jesus. Hyrden som glemte de nittini sauene, for å gi hjelp og omsorg til den ene som forsvant.

I samtaler med hans søster Geneviève, som døde to år etter han, var det slående hvor like disse to var. Begge unnlot de seg å bruke kvasse ord eller å dømme folk og sette dem i bås. Denne holdningen kan spores tilbake til hans familie og hans usedvanlige mor. Selvsagt vil et slikt personlighetstrekk også ha sine baksider. Men viktig i denne sammenhengen, er at Broder Roger visste å utnytte denne gaven kreativt på best mulig måte. Og vi, hans brødre, har sett at dette i visse tilfeller har ført han mot grensen for hva et menneske er i stand til å tåle.

Det er blitt sagt om han, at hans hjerte var universelt med en godhet som fremdeles kan forundre mange. Et godt hjerte er ikke tomme ord, men en kraft som er i stand til å forandre verden fordi gjennom denne kraften er Gud tilstede og virker. I møte med ondskapen er et godt hjerte også et sårbart hjerte. Måten broder Roger viet sitt liv til andre på, viser at Guds fred til sist blir rådende for alle her på jorda.

Han søkte hele tiden etter å konkretisere og levendegjøre den dype kjærligheten han følte spesielt overfor fattige mennesker. I den anledning likte han å sitere Sankt Augustin: ”Vis kjærligheten din med livet ditt”. Og i den forbindelse hendte det han gjorde noe overraskende. Som da han i et tilfelle kom tilbake fra Calcutta med et barn i armene. Det var en liten jente mor Teresa hadde overlatt til han i håp om at hun ville redde livet ved å reise til Europa – som også viste seg å bli til virkelighet. I tillegg ønsket han to enker fra Vietnam velkommen til å bli værende i Taizélandsbyen med sine store barnefamilier. Disse to enkene møtte han da han besøkte en flyktningleir i Thailand.

Behovet etter å være konkret og dette karaktertrekket ved han, gjaldt også hans evne til å innrede et rom eller et hus. Han var ikke spesielt begeistret for å bygge hus. Da det likevel ble absolutt nødvendig å bygge, måtte husene være ganske enkle, veldig lave og om mulig, bygges på gjenbruksmateriale. Derimot var han glad i å forandre steder. Ved å benytte seg av minimalt med utstyr, forsøkte han å skape skjønnhet. På et bestemt tidspunkt ble det behov for en ny kirke i Taizé. Et prosjekt han motsatte seg i lange tider. I etterkant av byggingen, var han stadig og forandret på noe for bedre å tilrettelegge den nye kirken. Til og med i den lutfattige bydelen av Matharelandsbyen i Kenya, la jeg merke til denne egenskapen hos han. Vi var der noen uker til noen av brødrene kom dit for å bosette seg for flere år. I et lite skur av ei hytte midt i den verste elendigheten, klarte han å skape noe vakkert av nesten ingenting. Og som han pleide si, så skulle vi gjøre alt for å skape skjønnhet for menneskene rundt oss.

Broder Roger nevnte ofte Bergprekenen, og sa iblant om seg selv at ”je suis un pauvre”, ”jeg er en fattig mann”. Han kalte oss, brødrene, ikke til spirituelle ledere, men til å være mennesker som lytter. På tross av å være ministeriets overhode har han omtalt seg som en ”fattig tjener av fellesskapet ved også å være en del av det”. Han prøvde ikke å skjule sin sårbarhet.

Nå føler vi i vår lille kommunitet oss kallet til å fortsette på veien som han åpnet opp. Det er en tillitens vei. For han var ikke ordet ”tillit” uttrykk for noe overfladisk. Det bærer med seg en bønn: ganske enkelt å ta imot og ønske velkommen den kjærligheten Gud har til alle, å la våre liv få sitt utspring i denne kjærligheten og ta den risikoen det fører med seg.

Hvis vi mister vissheten om kjærligheten, vil det føre til at vi legger byrder på dem som kommer for å søke det levende vann. Troen på denne kjærligheten, er den hele og enkle sannhet. Så enkel at alle kan ta i mot den. Denne troen kan flytte fjell. Så til og med om verden ofte preges av vold og konflikter, kan måten vi ser på den, fylles med håp.

Broder Alois

Bøker av broder Roger

(Franske titler og de tilsvarende på engelske versjoner, som er fritt oversatt til norsk)

1958, Vivre l’Aujourd’hui de Dieu / Living Today for God (Å leve for Gud i dag)
1965, Dynamique du provisoire / The Power of the Provisional (Den midlertidige makten)
1968 Violence des pacifiques / Violent for Peace (Å kjempe for fred)
1971, Ta fête soit sans fin / Festival Without End (Festen uten ende)
1973, Lutte et contemplation / Struggle and Contemplation (Kamp og kontemplasjon)
1976, Vivre l’inespéré / A Life We Never Dared Hope For (Livet vi aldri torde å håpe på)
1979, Etonnement d’un amour / The Wonder of a Love (Kjærlighetens underverker)
1980, Les Sources de Taizé / The Sources of Taizé (Taizé som kilde)
1982, Fleurissent tes déserts / And Your Deserts Shall Flower (Ørkener skal blomstre)
1985, Passion d’une attente / A Heart that Trusts (Et hjerte i tillit)
1988, Son amour est un feu / His Love is a Fire (Hans kjærlighet brenner som ilden)
1995, En tout la paix du cœur / Peace of Heart in all Things (Fred i hjerte i alt)
2001, Dieu ne peut qu’aimer / God is Love Alone (Gud alene er kjærlighet)
2005, Pressens-tu un bonheur / Glimmers of Happines (Glimt av glede)

Bøker han skrev sammen med mor Teresa

1986, Le Chemin de Croix / Meditations on the Way of the Cross (Tanker om korsets vei)
1989, Marie, Mère des Réconciliations / Mary, Mother Of Reconciliations (Maria, forsoningens mor)
1992, La prière, fraîcheur d’une source / Prayer: Seeking the Heart of God ( Bønn: Lengselen etter Guds hjerte)


Hvert år skrev broder Roger et “brev” unge mennesker tok til seg og mediterte omkring året etter, enten hjemme eller i løpet av ett Taizéopphold. Dette brevet ble ofte skrevet av grunnleggeren av Taizé fra et sted preget av fattigdom hvor han befant seg for en tid: Kolkata, Chile, Haiti, Etiopia, Filippinene, Sør Afrika…

Broder Roger mottok følgende priser

09 04 1974: The Templeton Prize, London
13 10 1974: Peace Prize of the German Book Trade, Frankfurt
21 09 1988: UNESCO Prize for Peace Education, Paris
04 05 1989: Charlemagne Prize, Aix-la-Chapelle
20 11 1992: Robert Schuman Prize, Strasbourg
24 04 1997: Notre Dame Award for International Humanitarian Service, Notre Dame University, Indiana, USA
22 10 2003: Dignitas Humana Award, Saint John’s School of Theology*Seminary, Collegeville, Minnesota, USA

Printed from: http://www.taize.fr/no_article7248.html - 17 September 2019
Copyright © 2019 - Ateliers et Presses de Taizé, Taizé Community, 71250 France