Om Taizé

Begynnelsen

Alt begynte i 1940 da Broder Roger, i en alder av 25 år, forlot Sveits, hvor han var født, for å flytte til Frankrike, hvor hans mor kom fra. I flere år hadde han var sykelig, og led av tuberkulose. Under den lange sykdomsperioden kom kallet til han om å starte et fellesskap hvor enkelhet og godhet ville bli levd ut slik som man leser om dem i evangeliene.

Da andre verdenskrig begynte ble han overbevist om at han straks skulle sette i gang med sitt arbeid for å hjelpe mennesker i vanskelige omstendigheter, slik hans bestemor hadde gjort under første verdenskrig. Den lille landsbyen Taizé, hvor han hadde slått seg den, lå nær grenselinjen som delte Frankrike i en okkupert og en fri del. Den var derfor godt plassert for å ta i mot flyktninger som flyktet fra krigen. Hans venner i Lyon gav gladelig adressen til Taizé til mennesker som søkte tilflukt.

Takket være et beskjedent lån var Broder Roger i stand til å kjøpe et hus i Taizé som hadde vært ubebodd i flere år, samt noen små uthus som lå i nærheten. Han spurte en av sine søstere, Genevieve, om å komme og hjelpe til å ta seg av flyktningene. Blant flyktningene var flere jøder. De materielle resursene var begrenset. De hadde ikke rennende vann i huset, så de måtte hente vann fra landsby brønnen. Maten var enkel, for det meste supper laget av maismel som de kjøpte billig av en mølle i nærheten.

Broder Roger ba alene for å ikke legge noe press på dem han gav ly til. Ofte gikk han ut i skogen for å synge og lovprise Gud. For at ingen av flyktningene skulle føle seg ille til mote, særlig de som var jøder eller agnostikere, forklarte Genevieve til hver og en at det var bedre for de som ønsket å be og gjøre det alene på rommene sine.

Border Rogers foreldre, velvitende om at deres sønn og datter var i fare, ba en venn av familien, en pensjonert fransk offiser, om å holde et øye med dem. Det gjorde han samvittighetsfullt. Høsten 1942 advarte han broder Roger om at de var oppdaget og at alle straks burde flykte. Høsten 1944 kom Broder Roger tilbake, men han var da ikke alene. I mellomtiden hadde nemlig noen få brødre sluttet seg til ham, de hadde begynt et liv i fellesskap som de fortsatte i Taizé.

En lignelse om fellesskap

I 1945 hadde en ung mann fra området startet en forening som skulle ta seg av barn som var blitt foreldreløs under krigen. Når han foreslo at Broder Roger skulle ta i mot noen av dem i Taizé, spurte Broder Roger igjen sin søster Genevieve om å komme tilbake til Taizé for å hjelpe til. Hun ble som en mor for guttene. På søndager ønsket brødrene også velkommen tyske krigsfanger fra en leir i nærheten. Gradvis kom også andre unge menn og slo seg til i Taizé. I påsken i 1949 følte de første brødrene seg moden til å binde seg definitivt til å leve i sølibat, til et materielt og åndelig fellesskap og et liv i svært enkelhet.

I dag består brødrefellesskapet i Taizé av over hundre brødre som tilhører den katolske og ulike protestantiske kriker. De kommer fra mer enn 25 ulike land. Bare ved å eksistere er kommuniteten et tegn på forsoning mellom kristne fra ulike kirker og land som i blant står i mot hverandre.

Brødrene tjener til livets opphold gjennom sitt arbeid. De tar ikke i mot noen gaver. Det gjelder også arv: om noen av brødrene arver noe fra familien sin så gis pengene til veldig fattige mennesker.

Fra og med 50-tallet flyttet noen av brødrene fra Taizé for å bo blant vanskeligstilte mennesker som led av fattigdom eller splid i ulike deler av verden. I dag lever det en gruppe brødre i Asia, Afrika og Sør Amerika. De forsøker å dele levevilkårene med menneskene rundt seg, og forsøker å være en kjærlighetsfull nærværende for gatebarn, fanger, døende, og mennesker som er blitt dypt såret av og forlatt av sine nærmeste.

Ledere for kirker kommer også på besøk til Taizé. Kommuniteten har tatt i mot Pave Johannes Paul II, tre av erkebiskopene av Canterbury, ortodokse metropolitter, de 14 lutherske biskopene fra Sverige, og mange prester og pastorer fra ulike kirker fra hele verden.

År etter år har antallet besøkende som kommer til Taizé fortsatt å vokse. Fra og med slutten av 50-tallet begynte ungdommer mellom 17 og 30 år å komme i større grupper. I 1966 kom søstrene fra en internasjonal katolsk orden grunnlagt for over 700 år siden, St. Andreas søstrene, og slo seg ned i nabolandsbyen. De begynte å ta seg av en del av arbeidet med gjestene og fikk i blant hjelp av søstere av andre ordner. I de senere år har noen polske ursulin- søstere kommet for å hjelpe til å ta i mot besøkende.

Fra 1962 og ut over begynte brødre og ungdommer som ble sendt fra Taizé å reise omkring i Øst- Europa med stor varsomhet for å besøke noen av dem som levde innestengt innenfor landets grenser. Nå har muren falt og det er blitt mye lettere å reise mellom Øst – og Vest – Europa, og kontakten mellom de kristne i Øst, som alltid har vært viktig, har blitt bedre og bedre.

Den 16. august 2005 døde Broder Roger i en alder av 90 år. Han ble drept under kveldsbønnen den kvelden. Broder Alois, som Broder Roger for mange år siden hadde valgt som sin etterfølger, er nå prior i kommuniteten.

Internasjonale møter for unge voksne

Fra tidlig på våren til sent på høsten kommer det hver uke unge voksne fra ulike verdensdeler til den lille åsen som Taizé ligger på. De kommer for å søke en mening med sitt liv sammen med mange andre. Ved å gå til kildene der man finner tillit til Gud fjør de en indre pilegrimsferd som oppmuntrer dem til å bygge tillitsfulle forhold mellom mennesker.

Enkelte uker i sommer månedene er det over 5000 ungdommer fra 75 ulike land som på denne måten tar del i en felles reise. Denne reisen fortsetter også når de har kommer hjem. Den innebærer at de ønsker å utdype sitt indre liv og åpner seg for muligheten til å hjelpe til med å gjøre verden et bedre sted å leve.

I Taizé tas de unge i mote av et brødrefellesskap der medlemmene har sagt ja til Kristus, et ja om å følge Han gjennom hele livet. Søstrene deltar også i arbeidet med gjestene. Hjertet av livet i Taizé er de tre daglige bønnene som samler alle til felles bønn og tilbedelse av Gud gjennom sang og stillhet. Hver dag holder noen av brødrene ulike Bibel introduksjoner, som etterfølges av tid til ettertanke og gruppesamtaler, deltakerne kan også hjelpe til med praktisk arbeid. Man kan også tilbringe en hel uke i stillhet for å la evangeliet lyse opp ens indre liv.

På ettermiddagene kan man delta i ulike workshops som omhandler ulike temaer. Det kan hjelpe deltakerne å se sammenhengen mellom troens kilder og virkeligheten i vår tids verden: ”Er det mulig å tilgi?”, ”Globaliseringens utfordringer”, ” Hvordan svarer man på Guds kall?”, ”Hvordan vil vi ha det i Europa?”… Det finnes også ulike temaer relatert til kunst og musikk.

Gjennom en uke i Taizé kan man få hjelp til å se sammenhengen mellom opplevelsen av fellesskap med Gud i bønn og ettertanke på den ene siden, og opplevelsen av fellesskap og solidaritet mellom mennesker på den andre siden.

Når man møter og blir kjent med ungdommer fra hele verden oppdager man at det går an å åpne veien til enhet midt i et mangfold av kristne tradisjoner og kulturer. På denne måten får man et solid grunnlag for å bygge på og forsøke å skape fortrolighet og fred i en verden som er såret av motsetninger, vold og isolering.

Ved å la ungdommer ta del i en ”pilegrimsferd for tillit på jorden” prøver ikke Taizé å skape en bevegelse rundt kommuniteten. Etter man er kommet hjem, oppmuntres hver og en til å leve ut det han/hun har fått med seg etter sitt besøk i Taizé med større bevissthet om det indre livet så vel som sine bånd til de mange andre som også søker det viktigste i livet.