norsk

Brevet for 2005

Ei framtid i fred

Dette brevet er skrevet av broder Roger fra Taizé, oversatt til 55 språk (inkludert 24 asiatiske), og ble offentliggjort under det europeiske møtet for unge voksne i Lisboa. Det kommer til å bli brukt som utgangspunkt for samtaler og refleksjon gjennom hele 2005, både i de ukentlige møtene i Taizé og de som blir holdt andre steder, i Europa eller i andre verdensdeler.

"Gud har tanker for ei framtid for dere med fred og ikke med ulykke. Gud vil gi dere fremtid og håp." [1]

I dag lengter en stor mengde mennesker etter fred, etter at menneskeheten skal bli frigjort fra trusler og vold.

Om noen er grepet av usikkerhet om framtida og føler de ikke kommer videre, finnes det også unge over hele verden som er oppfinnsomme og kreative.

Disse unge menneskene lar seg ikke bli fanget i en ond sirkel av dysterhet. De vet at Gud ikke skapte oss til å være uvirksomme. For dem er ikke livet underlagt en blind skjebne. De vet at skepsis og motløshet har kraft til å lamme menneskene.

Så de leter med hele sjelen, for å bygge ei framtid av fred og ikke av ulykke. Og mer enn de aner det har de allerede begynt å gjøre livene sine til et lys som skinner rundt dem.

Noen er bærere av fred og tillit i krise- og konfliktsituasjoner. De fortsetter framover selv om prøvelser og mislykkede forsøk veier tungt på deres skuldre. [2]

Noen sommerkvelder i Taizé, når himmelen er full av stjerner, kan vi høre de unge gjennom våre åpne vinduer. Vi blir fortsatt stadig overrasket over at de er så mange. De leter, de ber. Og vi sier til hverandre: deres lengsel etter fred og tillit er som disse sternene: lyspunkt som skinner i natta.

Vi lever i en tid når mange spør: hva er tro? Tro er enkel tillit til Gud,
en ufravikelig trang til å vise tillit som gjentas gang etter gang i løpet av livet.

Vi kan alle bære på tvil. Den er ingenting å være redd for. Vårt dypeste behov er å lytte til Kristus som hvisker i hjertene våre, "Tviler du? Vær ikke bekymret, den Hellige Ånd er med deg til alle tider." [3]

Noen, til deres egen overraskelse, har gjort en oppdagelse: Guds kjærlighet kan til og med bli virkelig i et hjerte som bærer tvil i seg. [4]

En av de aller første tingene Kristus sier i evangeliet er dette: "Salige er de enkle i hjertet." [5] Ja, salige er de som er på vei mot enkelhet, enkelhet i hjertet og enkelhet i livet.

Et enkelt hjerte forsøker å leve i øyeblikket og å ønske hver dag velkommen som Guds idag.

Skinner ikke enkelhetens ånd ut i fredfull fryd og også i munterhet?

Et enkelt hjerte gjør ikke krav på å forstå alt om troen på egen hånd. Det sier til seg selv: "Andre skjønner bedre det som jeg har vanskeligheter med å fatte, og de hjelper meg til å fortsette på min vei." [6]

Å gjøre livet enklere gir oss muligheten til å dele med de minst heldige, for å minske lidelsen der hvor det rår sykdom, fattigdom, sult... [7]

Vår egen bønn er også enkel. Tror vi at det trengs mange ord for å be? [8] Nei. Et par ord, til og med utilstrekkelige ord, er nok til å overgi oss helt i vår tillit til Gud, både vår frykt og vårt håp.

Ved å overgi oss selv til den Hellige Ånd vil vi oppdage veien som leder fra bekymring til sikker tillit. [9] Og vi sier til den:
“Hellige Ånd, gjør oss istand til
å vende oss til deg ved hvert øyeblikk.
Vi glemmer så ofte at du bor i oss,
at du ber i oss, at du elsker i oss.
Ditt nærvær i oss er tillit
og kontinuerlig tilgivelse.”

Ja, den Hellige Ånd tenner et lysskimmer i oss. Uansett hvor svakt det er vekker det trangen etter Gud i hjertene våre. Og den enkle trangen etter Gud er allerede en bønn. Bønnen gjør oss ikke mindre involvert i verden. Tvert imot, ingenting er mer ansvarlig enn å be. Jo mer vi gjør til vår egen en bønn som er enkel og ydmyk, jo mer ledes vil til kjærlighet og til å uttrykke den med våre liv.

Hvor finner vi den enkelheten som er uunnværlig for å leve evangeliet? Noen av Kristi ord opplyser oss. En dag sa han til disiplene sine, "La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke; for Guds virklighet hører til de som er som dem." [10]

Hvem kan uttrykke ordentlig det som barn sier i deres tillit? [11]

Og derfor vil vi helst si til Gud: "Gud, du elsker oss: gjør oss til mennesker med ydmykhet, og gi oss en veldig enkelhet i vår bønn, i forholdene til andre mennesker, og i den velkomsten vi gir dem..."

Jesus, Kristus, kom til verden, ikke for å fordømme noen, men for å åpne veier for fellesskap og samkvem mellom menneskene.

I to tusen år har Kristus vært nærværende gjennom den Hellige Ånd, [12] og
hans uforståelige nærvær gjøres håndfast i et synlig fellesskap [13] som fører sammen kvinner, menn og unge som er kalt til å gå framover sammen, uten å skilles fra hverandre. [14]

Og likevel har kristne gjennom historien opplevd mange omveltninger: brudd har oppstått mellom de som tross alt bekjenner troen på den samme kjærlighetens Gud.

Det er viktig og på tide å gjenopprette fellsskapet idag. Det kan ikke stadig utsettes til senere, til tidenes ende. [15] Vil vi gjøre alt vi kan for at kristne skal bli våkne for fellesskapets ånd? [16]

Det finnes kristne som uten å vente allerede har fellesskap med hverandre der hvor de bor, i ydmykhet og enkelhet. [17]

Gjennom sine egne liv ønsker de å gjøre Kristus mer nærværende for andre. De vet at Kirka ikke eksisterer for seg selv men for verden, for at en gjærdeig av fred skal få plass i den.

"Fellesskap" er et av de vakreste navnene for Kirka. Der kan det ikke bli vekslet harde ord men bare gjennomskinnelighet, hjertelig godhet, medfølelse...og så glir hellighetens porter opp.

Evangeliet lar oss oppdage denne overraskende virkeligheten: Gud skaper verken frykt eller bekymring. Alt Gud kan gjøre er å elske oss.

Ved den Hellige Ånds nærvær kommer Gud for å omvandle våre hjerter.

Og i enkel bønn kan vi føle at vi aldri er alene: den Hellige Ånd holder oss opp i fellesskap med Gud, ikke bare for et flyktig øyeblikk men helt fram til det livet som aldri tar ender.

[1Disse ordene ble skrevet seks hundre år før Kristus. Se Jeremia 29.11 og 31.17.

[2Dette året, som ti nye land har fått medlemskap i EU, er mange unge europeere bevisst på at de lever i en verdensdel som etter å ha lidd under splittelse og konflikt i mange år nå leter etter enhet og beveger seg framover på veien mot fred. Selvsagt er det fremdeles spenninger, i tillegg til ulike former urett og til og med vold, som vekker tvil. Det viktige er å ikke stoppe før tida: søket etter fred ligger ved selve grunnsteinen til oppbygginga av Europa. Men dette ville være uinteressant hvis det eneste målet var å skape en sterkere og rikere verdensdel, hvis Europa falt for fristelsen til å trekke seg tilbake bak sine egne grenser. Europa blir fullt seg selv når det åpner seg for andre verdensdeler i solidaritet med fattige land. Bygginga av Europa har betydning hvis den blir sett på som et skritt framover i fredens tjeneste for hele familien av mennesker. Derfor velger vi, selv om møtet på slutten av året kalles "et europeisk møte", å se på det som en "pilgrimsferd for tillit på jorden".

[3Se Johannes 14,16-18.27. Gud eksisterer uavhengig av vår tro eller vår tvil. Om vi kjenner tvilen i oss betyr ikke det at Gud har forlatt oss.

[4Dostojevski skrev en dag i notisboka si: "Jeg er et barn av tvil og mistro. Hvor forferdelig er ikke den lidelsen dette har kostet meg og fremdeles koster meg, denne lengselen etter å tro som blir så mye sterkere i min sjel, jo flere motargumenter velter opp i meg... Mitt ’hosianna’ har gått igjennom tvilens smeltedigel." Og likevel kunne Dostojevski også skrive: "Det er ingenting vakrere, dypere eller mer fullkomment enn Kristus. Ikke bare er det ingenting, det kan heller ikke være noenting." Selv om denne Guds mann antyder at den ikke-troende finnes i ham sammen med den troende, blir ikke hans lidenskapelige kjærlighet for Kristus forminsket.

[5Matteus 5:3.

[6Selv om tilliten vår fortsetter å være skjør er vi ikke bare avhengige av vår egen tro, men også av tilliten fra alle de som har gått før oss og de som befinner seg rundt oss.

[7FNs matvareprogram ga nylig ut et kart over sult i verden. På tross av framgang i de siste årene er det fremdeles 840 millioner mennesker som lider under sult, deriblant 180 millioner barn under 5 år.

[8Se Matteus 6,7-8.

[9Denne veien i overgivelse kan støttes av enkle sanger sunget på ny og på ny, som for eksempel denne: "Min sjel finner fred og hvile i Gud alene." Mens vi arbeider eller mens vi hviler fortsetter gjenlyden av disse sangene i hjertene våre.

[10Matteus 19,14.

[11En ni år gammel gutt som kom for å be sammen med oss en uke sa en dag til meg: "Faren min har dratt fra oss. Jeg treffer han ikke mer, men jeg elsker ham fortsatt og ber for ham om kvelden."

[12Se 1. Peter 3,18; Romerne 1,4; 1. Timoteus 3,16.

[13Dette fellesskapet kalles Kirka. I Guds hjerte, er Kirka en og kan ikke bli delt.

[14Jo nærmere evangeliet vi kommer, jo nærmere kommer vi til hverandre, og skillene som drar oss ifra hverandre nærmer seg sin ende.

[15Kristus ber oss om å forsones uten nøling. Det er umulig å glemme ordene hans i Matteusevangeliet: "Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en bror eller en søster har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge og gå først og bli forlikt" (5,23-14). "Gå først", ikke "utsett det til senere".

[16I Damaskus i den prøvede Midt-Østen bor den gresk-ortodokse patriarken av Antiokia, Ignatius IV. Han har skrevet disse slående ordene: "Den økumeniske bevegelsen er på retrett. Hva står igjen av de profetiske hendelsene fra de tidlige dagene, som huskes med skikkelser som Pave Johannes XXIII og Patriark Athenagoras? Våre splittelser gjør Kristus ugjenkjennelig. De går imot hans vilje om å se oss forenet ’slik at verden kan tro’. Vi trenger snarlig profetiske initiativ for å få det økumeniske arbeidet ut av de usikre farvannene hvor jeg frykter det kan bli sittende fast. Vi trenger snarlig profeter og hellige som kan hjelpe kirkene våre til å bli omvendt til gjensidig tilgivelse."

[17Da Pave Johannes Paul II besøkte Taizé 5. oktober 1986 foreslo han en vei til fellesskap med disse ordene til vår kommunitet: "Ved å ønske selv å være en ’liknelse om fellesskap’ kommer dere til å hjelpe alle dere møter til å være trofaste mot båndene til sine egne kirkesamfunn - frukten av deres dannelse og samvittighetsfulle valg - men også til å gå dypere og dypere inn i det fellesskapets mysterium som Kirka utgjør i Guds plan."

Sist oppdatert:  27. februar 2005