norsk

Brevet for 2007

Brev fra Kolkata

For tretti år siden var bror Roger en tid i Kolkata (Calcutta) sammen med noen brødre og ungdommer fra forskjellige deler av verden. De bodde i en fattig bydel og deltok i mor Teresas arbeid for forlatte barn og døende. Herfra tok bror Roger med seg brev til Guds folk, som han offentliggjorde under et møte for unge voksne i domkirka Notre-Dame i Paris. Senere skrev han flere brev og tre bøker sammen med mor Teresa.
 
Oppholdet i 1976 var spiren til et varig bånd mellom kommuniteten vår og de kristne i India. Dette har vist seg på forskjellige vis, gjennom besøk over hele landet, to interkontinentale møter i Madras og en stadig strøm av unge indere til Taizé. Kolkata, på sin side, har fortsatt å være et tegn for oss, både på menneskelig smerte og på ansiktene til mennesker som vier sine liv til de aller fattigste, og som dermed blir lysende fyrtårn.
 
Derfor syntes jeg det var viktig å vende tilbake til Kolkata og holde et møte der. Dette møtet, som ble holdt 5.-9. okobter 2006, samlet 6000 unge voksne, hovedsakelig fra Asia. Møtet utgjorde et forsøk på å gi «pilgrimsferden for tillit» en ny dimensjon – ei reise sammen med ungdommer i Asia i deres egen verdensdel, hvor vi lytter til dem og støtter håpet deres. Brevet fra Kolkata ble skrevet etter denne sammenkomsten, med tanke på å bli offentliggjort under det europeiske møtet i Zagreb.

Når vi fortsetter «pilgrimsferden for tillit på jord», som samler unge fra mange land, forstår vi denne virkeligheten bedre og dypere: Hele menneskeheten utgjør en eneste familie og Gud bor i hvert eneste menneske, uten unntak.

I India som i andre deler av Asia har vi oppdaget hvordan en helt naturlig oppmerksomhet overfor Guds nærvær i hele skaperverket fører med seg en respekt for det andre mennesket og for det som er hellig for ham eller henne. I moderne samfunn i dag er det så viktig å vekke folks oppmerksomhet for Gud og denne respekten for mennesket.

Hvert menneske er hellig for Gud. Kristus åpnet sine armer på korset for å samle hele menneskeheten i Gud. Om han sender oss til verdens ender for å formidle Guds kjærlighet, skjer dette først og fremst i en samtale gjennom livet. Gud setter oss aldri inn i en maktkamp mot dem som ikke kjenner ham.

Det finnes så mange unge mennesker rundt om i verden som er villige til å gjøre menneskefamiliens enhet mer synlig. De tar utfordringa som ligger i spørsmålet: Hvordan kan vi stå opp mot alle typer diskriminering? Hvordan kan vi bryte gjennom murer av hat eller likegyldighet? Dette er murer som går mellom folkeslag og verdensdeler, men de er samtidig murer som er nær hver og én av oss, som til og med kan finnes inne i menneskehjertet. Derfor er det opp til oss å gjøre et valg: å velge kjærligheten, velge håpet.

Våre samfunn har enorme problemer som kan gjøre oss oppgitte. Hvis vi velger kjærligheten, vil vi oppdage et frirom der vi kan skape ei framtid for oss selv og for dem vi har fått ansvar for.

Med ørsmå ressurser gjør Gud oss til skapere sammen med ham, selv der utgangspunktet ikke er godt. Hvis vi går andre i møte, noen ganger med tomme hender, med åpne ører, med en vilje til å prøve å forstå... plutselig kan en fastlåst situasjon bli forvandlet.

Gud venter på oss i dem som er fattigere enn oss. «Det dere gjorde mom en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» [I]

I nord som i sør holdes ei framtidsfrykt i live av store ulikheter. Men noen mennesker viser mot til å bruke sin kraft til å endre strukturene som skaper urettferdighet.

Alle må vi stille oss selv spørsmål om vår egen livsstil. Vi må finne en større enkelhet i livene våre. Og da blir vi mer i stand til å gå mot andre mennesker med åpne hjerter.

I dag finnes det et stort antall initiativer som kan gjøre alle i stand til å dele bedre. Oppfinnsomme og mer rettferdige handelsformer, eller mikrokredittsystemer, har vist at økonomisk vekst og solidaritet med de fattigste kan gå hånd i hånd. Noen mennesker sørger for at en del av inntekten deres medvirker til å skape større rettferdighet.

Hvis samfunnene våre skal få et mer menneskelig ansikt er det verdifullt å kunne gi av sin tid. Alle og enhver kan prøve og lytte til og støtte selv bare ett enkelt menneske: et barn overlatt til seg selv, en ungdom uten jobb eller håp, noen som mangler det nødvendigste, et gammelt menneske.

Å velge å vise kjærlighet, å velge håpet. Når vi går langs denne uutholdenhetens vei, blir vi overrasket når vi oppdager, at før vi har gjort en eneste ting har Gud valgt ut hver og én av oss: «Frykt ikke, jeg har kalt deg ved navn, du er min. Jeg er Herren din Gud; du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg.» [II]

INår vi ber, setter vi oss selv og dem vi har fått ansvar for foran Guds barmhjertige øyne. Gud ønsker oss velkommen slik vi er, med det vi har som er godt, med også med våre indre selvmotsigelser og til og med våre feil.

Evangeliet forsikrer oss om at våre svakheter kan bli ei dør som Den Hellige Ånd kan komme inn i livene våre gjennom.

For tretti år siden skrev bror Roger i Kolkata: «Bønnen er for dere en kilde til å vise kjærlighet. Oppgi dere selv, i fullstendig uselviskhet, oppgi kropp og ånd. Gå hver dag dypt inn i et par linjer fra Skriften, slik at dere kan komme ansikt til ansikt med den Andre, med den Oppstandne Herre. La et levende Kristusord blir født i dere, i stillhet, og sett det ut i livet med en gang.»

Da han reiste fra Kolkata, la han til:

«Nå reiser vi, etter å ha oppdaget et folks forbausende livskraft, selv i hjertet av den dypeste smerte, og etter å ha møtt vitner om ei annerledes framtid for oss alle. Guds folk kan bidra til denne framtida med en mulighet som er dets egen: spredt ut over hele verden kan det bygge en liknelse om den menneskelige familien som deler det den har. En slik liknelse vil ha nok styrke til å spre seg selv og riste selv de mest ubevegelige strukturer, og slik skape fellesskap i menneskefamilien.» [III]

Denne oppfordringa fra bror Roger er mer aktuell i dag enn noen gang. Kristne, som er spredt ut over hele verden, kan opprettholde håpet for alle ved å la livene sine bli rotfestet i denne utrolige nyheten: etter Kristi oppstandelse er menneskeheten ikke delt og i stykker.

Hvordan can vi være vitner om en Gud som bringer kjærlighet til jorda, hvis vi aksepterer at skillelinjene mellom kristne får fortsette? La oss tørre å ta skritt framover mot synlig enhet! Når vi sammen vender oss til Kristus, når vi kommer sammen for å be, da blir vi allerede forent av den Den Hellige Ånd. I ydmykhet gjennom bønn lærer vi alltid at vi tilhører hverandre. Får vi så også mot til ikke lenger å handle uten å ha tanke for andre?

Jo nærmere Kristus og evangeliet vi kommer, jo nærmere kommer vi hverandre.

Det å gi hverandre gaver skjer gjennom en gjensidig gjestfrihet. Alle slike gaver er nødvendige i dag for at evangeliets stemme skal bli hørt. De som har satt sin lit til Kristus er kalt til å gi sin enhet som en gave til alle. Og derfra kan det strømme stemmer som lovpriser Gud.

Da får denne vakre liknelsen fra evangeliet liv: det bittelille sennepsfrøet vokser og blir den største blant plantene i hagen, slik at fuglene i luften kommer og bygger rede i den. [IV] Når vi er rotfestet hos Kristus oppdager vi at vi er i stand til å være åpne for alle, også for dem som ikke kan tro på ham eller som ikke bryr seg. Kristus blir alles tjener; han ydmyker ingen.

I dag mer enn noen gang, er det mulig for oss å leve i fellesskap på tvers av landegrenser. Gud gir oss sin livspust, sin Ånd. Og vi ber: «Led våre føtter inn på fredens vei.» [V]


1 På begynnelsen av tjenesten sin skrev pave Benedikt XVI: «Alle mennesker tilhører én og samme familie.» (Hilsen på verdens fredsdag 2006)
I Kolkata er kristne en minoritet blant de andre store historiske religionene. I India har spenninger mellom religionene av og til ført til alvorlige voldshandlinger. Likevel representerer gjensidig respekt grunnlaget for forholdet mellom religioner. Høytidene for hver tradisjon blir respektert av de andre og kan til og med gjøre det mulig å dele hverandres tradisjoner.

2 En ung familiefar fra Libanon skrev til oss mens bombingen i Midt-østen ble mer og mer intens på hver side: «Fred i hjertet er mulig! Når du har blitt ydmyket er fristelsen stor til å gjengjelde med ydmykelse. På tross av smerten, på tross av hatet som vokser seg sterkere og sterkere, på tross av lengselen etter hevn som veller opp i oss når vi føler oss svake, tror jeg på denne freden. Ja, fred her og nå!»

3 Noen brødre fra Taizé har bodd i Bangladesh i tretti år, sammen med folk som nesten utelukkende er muslimer. De deler hverdagen med de fattigste og dem som er fullstendig overlatt til seg selv. En av dem skrev: «Vi merker tydeligere og tydeligere at de som er utstøtt fra samfunnet på grunn av sin svakhet eller tilsynelatende ubrukelighet, de er Gudsnærvær. Hvis vi åpner dørene våre for dem, leder de oss stadig lengre vekk fra en verden av overdreven konkurranse. I stedet leder de veien til en verden av hjertenes fellesskap. I dette store mangfoldet av religioner og kulturer, ønsker vi ved vårt nærvær i Bangladesh å være et tegn på at tjenesten blant våre sårbare brødre og søstre åpner en vei mot fred og enhet.»
Det mor Teresa startet i Kolkata skinner videre gjennom hennes søstre. Det å ta seg av de fattigste og vise dem kjærlighet er slike tydelige tegn på Guds kjærlighet. Det finnes så mange andre mennesker rundt om i verden som vandrer den samme solidaritetsveien – hvor ville vi vært på denne jorda uten dem?

4 Ulikhet vil før eller senere føre til vold. 20% av verdens befolkning, som bor i de høyest utviklede landene, bruker 80% av verdens naturressurser. Det blir mer og mer presserende å få i stand en ansvarlig fordeling av kildene for energi og drikkevann.

5 Til bror Rogers begravelse skrev abbeden av Grande Chartreuse-klosteret, Marcellin Theeuwes: «De dramatiske omstendighetene rundt bror Rogers død er bare et ytre dekke som tjener til å kaste enda mer lys på den sårbarheten han dyrket, som en dør Gud foretrekker for å komme til oss og være hos oss.» (Se også 2. korinterbrev 12,10.)

6 En kristen på 300-tallet uttrykker klart hvordan bønn og hengivelse utfyller hverandre. For ham var det å delta i nattverden noe som maner til å vise solidaritet med de fattige: «Dere ønsker å vise frelserens kropp ære? Den samme som sa Dette er mitt legeme han sa også: Dere så at jeg var sulten men dere ga meg ikke noe å spise. Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, nektet dere også meg! Vis derfor Kristus ære ved å dele eiendelene deres med de fattige.» (Johannes Krysostomos, Homilie 50 over Matteus.)

7 Allerede de første kristne, en ørliten minoritet i verden, bar på denne overbevisningen: Ved å gi sitt liv på korset brøt Kristus ned muren som skiller folkeslagene. (Se Efeserbrevet 2,14-16.)

8 En kristen som bodde i Palestina på 500-tallet skrev: «Forestill deg at verden er en sirkel, at Gud er sentrum i sirkelen, og at de forskjellige radiusene på sirkelen er menneskets forskjellige måter å leve på. Når de som ønsker å komme nærmere Gud går inn mot sentrum av sirkelen kommer de nørmere hverandre. Og jo nærmere hverandre de kommer, jo nærmere kommer de Gud.» (Doroteus fra Gaza, Instructions VI.)

9 «Kirkas forhold til andre religioner styres av en todelt respekt: respekten for mennesket på dets søken etter svar på livets dypeste spørsmål, og respekt for Åndens handling i mennesket. (...) Hver eneste ekte bønn blir satt i gang av den Hellige Ånd, som på mystisk vis er tilstede i hvert menneskehjerte.» (Johannes Paulus II, Redemptoris missio).
Som kristne kan vi ikke skjule det faktum at det innerste i vår tro er Jesus Kristus, som på en enestående måte gir oss et forhold til Gud (se 1. timoteerbrev 2,5). Men i motsetning til å være et uoverkommelig hinder for sann dialog, krever dette absolutte i troa at vi vier oss dialogen. For hvis Jesus er enestående, er han det ved sin ydmykhet. Derfor kan vi aldri i hans navn se ned på andre, men bare ønske dem velkommen og la oss ta i mot deres velkomst.

10 En av dem som kan gi oss støtte på denne veien er Dietrich Bonhoeffer. I 1900-tallets mørkeste timer ga han livet sitt helt til martyrdødens ytterste grense. Bare få måneder før han døde skrev han disse ordene i fengselet, ord som vi nå synger i Taizé:
Gud, la tankene mine samles i deg.
Hos deg er lyset, du forlater meg ikke.
Hos deg er hjelpen, hos deg tålmodigheten.
Jeg forstår ikke dine veier,
Men du kjenner veien for meg.

[IMatthew 25:40.

[IIIsaiah 43:1-4

[IIIBrother Roger, Letter to the People of God, 1976.

[IVSee Luke 13:18-21.

[VSee Luke 1:79.

Sist oppdatert:  1. februar 2007