norsk

TAIZÉ

Brevet for 2006

Det uferdige brevet

 
På ettermiddagen den 16. august, den dagen han døde, ba Bror Roger en av brødrene komme til seg, og sa til ham: "Skriv ned, ord for ord, det jeg nå vil si!" Det ble en lang pause mens han prøvde å sette ord på tankene sine. Så begynte han: "I den grad vi i vårt fellesskap skaper muligheter for at den menneskelige familien utvider..." Men der stoppet han. Han var for utmattet til å fullføre setningen.

Disse ordene gjenspeiler den lidenskapen som ga Bror Roger inspirasjon, selv i hans høye alder. Hva mente han med "utvider"? Han ville sannsynligvis si: gjør alt som er mulig for at alle skal merke tydeligere at Guds kjærlighet gjelder for hvert menneske, uten unntak og for alle folkeslag. Han ville at vår lille kommunitet skulle bringe dette mysteriet fram i lyset - gjennom det livet vi lever og gjennom en ydmyk forpliktelse overfor andre. Derfor ønsker vi, brødrene, å ta tak i denne utfordringen, sammen med alle dem som leter etter fred over hele jorda.

I løpet av ukene før han døde hadde Bror Roger begynt å tenke gjennom brevet som skulle offentliggjøres under møtet i Milano. Han hadde funnet noen temaer og noen av sine egne tekster som han ville hente fram igjen og arbeide med senere. Vi har tatt notatene hans slik de var, og har latt dem bli dette "Uferdige brevet", som er oversatt til 57 språk. Det er på en måte et siste budskap fra Bror Roger som kan hjelpe oss til å gå videre på den veien hvor Gud "åpner vei for mine skritt" (Salme 18,37).

Gjennom å tenke over det som er skrevet i Det uferdige brevet på møtene i 2006, både i Taizé og andre steder i de forskjellige verdensdelene, kan hver og én prøve å finne måter å fullføre det med sitt eget liv.

Bror Alois

"Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere". [1] Hva slags fred er det Gud gir?

Først og fremst er det en indre fred, en hjertets fred. Den gjør oss i stand til å se på verden med håp, selv om den ofte rives i stykker av vold og konlikter.

Denne freden fra Gud holder oss også oppe, slik at vi i ydmykhet kan bidra til å bygge freden der hvor den er truet.

Fred i verden er viktig og helt nødvendig for å gjøre lidelsene mindre, og særlig for at barna av i dag og i morgen ikke skal måtte leve i frykt og utrygghet.

I evangeliet sitt, i et uttrykk for en lysende intuisjon, bruker evangelisten Johannes tre ord for å si hvem Gud er: "Gud er kjærlighet". [2] Om vi kan få tak på bare hva disse tre ordene betyr kommer vi til å nå langt, veldig langt.

Hva er det som fanger oss så ved disse ordene? Det er det at de formidler denne lysende overbevisningen: Gud sendte ikke Kristus til jorda for å fordømme noen, men for at hvert eneste menneske skulle vite at han eller hun er elsket, og for at alle skulle være i stand til å finne en vei til fellesskap med Gud.

Men hvorfor blir noen mennesker grepet av det underfulle ved kjærligheten og vet at de er elsket eller til og med kjærtegnet? Hvorfor har andre følelsen av at de er oversett?

Om bare alle kunne innse at Gud fortsetter å være ved vår side, selv i vår ensomhets mest bunnløse dyp. Gud sier til hvert menneske: "Du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg." [3] Jo, alt Gud kan gjøre er å gi sin kjærlighet - det oppsummerer hele evangeliet.

Det Gud ber oss om og tilbyr oss er rett og slett å ta i mot hans uendelige nåde.

Det at Gud elsker oss er en realitet som av og til er vanskelig å fatte. Men når vi oppdager at hans kjærlighet mer enn noe annet er tilgivelse, da finner våre hjerter fred og blir til og med omskapt.

Og da, i Gud, blir vi i stand til å glemme det som plager våre hjerter: dette er en kilde som vi kan hente frisk, ny livskraft fra.

Er vi tilstrekkelig klar over at Gud stoler på oss? At han stoler så mye på oss at han kaller hver og en av oss til seg? Hva slags kall er dette? Gud ber oss elske slik han elsker. Og det finnes ingen kjærlighet som er dypere enn det å gå så langt som å overgi seg selv for Gud og for andre.

Hver den som lever livet med rotfeste hos Gud velger å elske. Og et hjerte som har bestemt seg for kjærligheten kan stråle ut en grenseløs godhet. [4]

Livet er fullt av uforstyrret skjønnhet for enhver som søker og lengter etter å elske i tillit.

Alle som velger kjærligheten og som uttaler den med sine liv blir nødt til å stille seg selv ett av de mest påtrengende spørsmål som finnes: hvordan kan vi minske den smerten og de plagene som andre opplever, enten de befinner seg nær oss eller langt borte?

Men hva betyr det å ha kjærlighet? Kan det bety å dele lidelsen til de som har det aller verst? Ja, det må det bety.

Kan det bety å vise uendelig godhjertethet, og helt uten selvgodhet å glemme seg selv til fordel for andre? Definitivt.

Og nok en gang: hva betyr det å ha kjærlighet? Kjærligheten betyr tilgivelse, og å leve som forsonede mennesker. [5] Og forsoning kommer alltid med vår til sjelen.

I den lille fjellandsbyen der jeg ble født bodde en stor og meget fattig familie ikke langt fra oss. Mor i familien var død. Ett av barna, en gutt som var litt yngre enn meg, kom ofte på besøk til oss. Han var så glad i min mor som om hun skulle være hans egen mor. En dag fikk han vite at familien hans skulle forlate landsbyen, og for ham var avskjeden forferdelig vanskelig. Hvordan kan man trøste et barn på fem eller seks? Det var som om han ikke hadde de nødvendige perspektivene for å kunne se meningen med å skilles fra hverandre på denne måten.

Ikke lenge før sin død forsikret Kristus vennene sine om at de skulle få trøst. Han sa han ville sende dem den Hellige Ånd, som ville støtte dem og trøste dem, og som alltid ville være hos dem. [6]

I dag hvisker Kristus fremdeles i hjertet av hvert menneske: "Jeg vil aldri la deg være alene og sender den Hellige Ånd til deg. Selv om du befinner deg i dypet av fortvilelsen er jeg fremdeles hos deg."

Vi tar imot den trøsten som den Hellige Ånd gir når vi i stillhet og fred søker å overgi oss selv til Ham. Da går det an å komme seg videre etter vanskelige opplevelser, selv om de av og til rammer oss.

Men blir vi så lett triste at vi trenger å bli trøstet?

Fra tid til annen blir vi alle rystet av personlige prøvelser eller av andres lidelse. Dette kan gå så langt at det bryter ned vår tro og at vårt håp blir knust. For å gjenoppdage troens tillit og hjertets fred behøver vi av og til tålmodighet med oss selv.

En spesiell type smerte etterlater et uvanlig dypt inntrykk: at noen vi er glad i dør, noen vi kanskje trengte for å kunne fortsette videre her på jorda. Men noen ganger kan en slik prøvelse bli omvandlet, slik at den åpner opp for fellesskap.

Mennesker som opplever overveldende smerte kan få gjenopprettet en evangelisk glede. Da kommer Gud og kaster lys på det uforståelige ved menneskelig lidelse, og han lar oss til og med oppleve å være nær ham. Og dette bringer oss ut på håpets vei. Gud overlater oss ikke til oss selv. Han gir oss muligheten til å komme nærmere et fellesskap: det kjærlighetens fellesskap som er Kirken, og som på én og samme tid er så full av mysterium og så uunnværlig. Fellesskapets Kristus [7] gir oss denne veldige trøstens gave.

I den grad Kirken er i stand til å helbrede hjertene våre gjennom å forkynne tilgivelse og nestekjærlighet gjør den det lettere å oppnå et helhetlig fellesskap med Kristus. Når Kirken er bestemt på å møte mysteriet i hvert enkelt menneske med kjærlighet og forståelse, når den uopphørlig lytter, trøster og helbreder, da gjenspeiler den fellesskap krystallklart, og er kirke på sitt mest strålende. Det å søke forsoning og fred innebærer en kamp med seg selv. Det betyr at man ikke holder seg til minste motstands vei. Man kan ikke bare på enklest mulig vis skape noe som er varig. Fellesskapets ånd er ikke lettlurt. Den gjør at hjertet omfavner mer, den er dyptfølt vennlighet, den lytter ikke til mistanker.

Vil hver og en av oss vandre framover på tillitens vei og på den veien hvor hjertets godhet alltid fornyes, for å kunne bli bærere av fellesskap?

Fra tid til annen vil denne veien vil ha feilskjær i seg. Da må vi huske at fredens og fellesskapets kilde er i Gud. Istedenfor å bli motløse må vi be om at hans Hellige Ånd kan komme ned til oss i vår svakhet.

Og gjennom hele vårt liv vil den Hellige Ånd gjøre oss i stand til å starte på veien - igjen og igjen - og forberede oss på å gå fra én begynnelse til en annen, mot ei framtid i fred. [8]

I den grad vårt fellesskap skaper muligheter for at den menneskelige familien utvider...

Sist oppdatert:  2. mars 2006

Notes

[1Joh 14,27

[21. Joh 4,8

[3Jes 43,4

[4Ved åpningen av Ungdomsrådet i 1974 sa Bror Roger: "Hva er vitsen med å leve uten kjærlighet? Hvorfor leve da? Hva er da målet? Dette er meningen med livet vårt: alltid å bli elsket, å bli elsket inn i evigheten, slik at vi - når det blir vår tur - kan gå så langt som å dø for kjærlighetens skyld. Ja, salige er de som dør for kjærlighetens skyld." For ham betydde det å dø for kjærlighetens skyld å elske til siste slutt.

[5“Å leve som forsonede mennesker.” I boka si A Prospect of Happiness? ("Utsikt til glede?"), som utkom to uker før han døde, forklarer Bror Roger nok en gang hva disse ordene betydde for ham: “La meg her få tenke tilbake på min mormor, som intuitivt oppdaget en slags nøkkel til det økumeniske kallet, og som åpnet en vei for meg som jeg så prøvde å sette ut i livet. Etter første verdenskrig var hennes høyeste ønske at ingen skulle være nødt til igjen å gjennomgå det hun hadde gjennomgått. Hun tenkte at siden det var kristne i Europa som hadde gått til krig mot hverandre burde de i alle fall forsones, slik at en ny krig kunne unngås. Hun kom fra en gammel protestantisk familie, men for å leve ut en indre forsoning begynte hun å gå i den katolske kirken. Hun gjorde dette uten å bryte med sine egne. Det vitnesbyrdet hun ga med sitt liv gjorde et sterkt inntrykk på meg. Mens jeg ennå var svært ung fant jeg min egen kristne identitet i hennes fotspor, ved å forsone troen fra mine egne røtter med de katolske trosmysteriene. Dette gjorde jeg i meg selv, uten å bryte fellesskapet med noen.”

[6Joh 14,18 og 16,7

[7“Fellesskapets Kristus.” Bror Roger brukte dette uttrykket allerede da han ønsket Pave Johannes Paul II velkommen til Taizé den 5. oktober 1986: “Våre brødre og jeg lengter hele tiden etter at hver eneste ungdom skal oppdage Kristus. Ikke Kristus sett isolert, men ’fellesskapets Kristus’ - fullstendig tilstede i det fellesskapets mysterium som er hans legeme, Kirken. Der kan mange ungdommer finne noe å vie livene sine til, helt til siste slutt. Der finner de alt de trenger for å skape tillit og forsoning, ikke bare mellom hverandre men også mellom alle generasjoner fra de aller eldste til små barn. I vår kommunitet i Taizé er det å følge ’fellesskapets Kristus’ som en ild som brenner i oss. Om nødvendig ville vi reise til alle jordens ender for å se etter nye metoder og be, bønnfalle, eller tigge - hvis det skulle trengs. Men vi ville aldri gjøre det utenfra, bare fra innsiden av det enestående fellesskapet som er Kirken.”

[8Disse siste fire avsnittene ble lest opp av Bror Roger ved avslutningen av det europeiske møtet i Lisboa i desember 2004. Det var det siste han sa offentlig.