Godheten bryter igjennom
Hva leter jeg etter når jeg kommer til Taizé? Jeg tror jeg vil si på en eller annen måte å oppleve noe av det dypeste i min tro, nemlig det at det som vanligvis kalles "religion" har å gjøre med godhet. Dette har tradisjonene innen kristendommen til en viss grad glemt.
På en innsnevrende måte har det blitt fokusert utelukkende på skyld og ondskap. Jeg vil ikke undervurdere dette problemet, som også jeg befattet meg mye med i flere tiår. Men jeg er nødt til å understreke at uansett hvor radikal ondskapen kan være, er den ikke så dyp som godheten. Og hvis religion, hvis religioner betyr noen ting, må det være å frigjøre kjernen av godhet i menneskene og å lete etter den der hvor den har blitt fullstendig begravd. Her i Taizé ser jeg godheten bryte ut i fellsskapslivet til brødrene, i deres rolige og forsiktige gjestfrihet, og i bønnen. Jeg ser tusener av unge mennesker som ikke i uttrykte begreper for godt og ondt, for Gud, for nåde, for Jesus Kristus, men som bærer en grunnleggende dragning i retning mot godheten.
Liturgiens språk
Vi overveldes av strømmen av ord, av polemikken, av angrepet fra det virtuelle som idag skaper en slags uklar sfære. Men godheten går dypere enn den dypeste ondskapen. Vi må frigjøre vissheten om dette, gi den et språk. Og språket som finnes her i Taizé er ikke filosofiens språk, ikke engang teologiens, men liturgiens språk. Og for meg er ikke liturgi bare handling. Det er en måte å tenke på. Det finnes en skjult, diskret teologi i liturgien som kan oppsummeres i tanken "bønnens lov er troens lov".
Fra protest til vitnesbyrd
Jeg vil si at spørsmålet om synden har blitt skjøvet vekk fra sin status som kjernespørsmål av et spørsmål som kanskje er mer alvorlig - spørsmålet om mening og meningsløshet, om det absurde. (...) Vi har arvet en sivilisasjon som faktisk har tatt livet av Gud, som med andre ord har fått absurditeten og meningsløsheten til å ta overhånd over meningen, og dette utløser en dyp protest. Jeg bruker dette order "protest", som er veldig likt "vitnesbyrd" [fransk: "attestation"]. Jeg vil si at vitnesbyrdet kommer som en følge av protesten og at intetheten, det absurde, døden, dermed ikke får det siste ordet. Dette henger sammen med spørsmålet mitt om godheten, fordi godhet ikke bare er svaret på ondskapen, men også fordi den er svaret på meningsløsheten. I protesten finner vi ordet "testis", å vitne: du pro-testerer før du kan bevitne (at-testere). I Taizé finnes denne veien fra protest til vitnesbyrd og denne veien går gjennom bønnens lov og troens lov. Protesten er fremdeles negativ: du sier nei til nei-et. Og her må du si ja til ja-et. På den måten får vi en gjyngende bevegelse fra protest til vitnesbyrd. Og jeg tror dette blir til gjennom bønn. Jeg ble veldig rørt i morges av sangen, av bønnene i tiltaleform: "O Kristus". Her bruker vi med andre ord verken den beskrivende eller den befalende formen, men påkallelsen og utropet! Og jeg mener at det å rope ut godheten egentlig er den mest grunnleggende salmen.
“Hvem skal lære oss lykke?”
Jeg er veldig glad i ordet lykke. Jeg trodde lenge at det enten var for lett eller for vanskelig å snakke om lykke, men så overvant jeg denne forsiktigheten min, eller rettere sag fordypet jeg forsiktigheten med respekten for ordet lykke. Jeg forstår ordet i alle dets forskjellige betydninger, også den vi finner i saligprisningene. Lykke forstås gjennom uttrykket "Lykkelige er de..." Jeg hilser lykken som en "gjen-kjennelse" [fransk: "reconnaisance"] i ordets tre betydninger. Jeg kjenner den som min egen, jeg kjenner den igjen hos andre, og jeg er takknemlig for den lykken jeg har kjent, de små opplevelsene av lykke som omfatter de små opplevelsene av erindring, for å redde meg fra den store ulykken å glemme. Og her virker jeg både som filosof med røtter blant grekerne og som leser av Bibelen og Evangeliet, steder hvor du kan følge utviklingen av ordet lykke. Det virker som om det finnes to plan: det beste av gresk filosofi er refleksjon over lykken, det greske ordet eudaimon, for eksempel hos Platon og Aristoteles. På det andre planet kjenner jeg meg hjemme i Bibelen. Jeg tenker på begynnelsen av Salme 4: "Hvem skal lære oss lykke?" Det er et retorisk spørsmål som vi finner svaret på i saligprisningene. For saligprisningene er lykkens synsrand i en tilværelse som står i godhjertethetens tegn, fordi lykke ikke bare er det jeg ikke har og det jeg håper å få, men også det som jeg har smakt.
Tre typer lykke
Nylig reflekterte jeg over de typene lykke vi finner i livet. Med tanke på det skapte universet og det vakre landskapet foran meg er lykke beundring. En andre type får vi når vi tenker på andre: det å gjenkjenne andre, sånn som i den ekteskapelige modellen i Høysangen, er jubelsang. En tredje type lykke, som er framtidsvendt, er forventninga: jeg venter fremdeles noe av livet. Jeg håper å ha mot nok til å bære den ulykken jeg ennå ikke kjenner, men jeg forventer likevel lykke. Jeg bruker ordet forventning, men kunne like godt brukt et annet ord, fra Første Korinterbrev, fra verset som innleder det berømte kapittel 13 om "kjærligheten som tåler alt, som utholder alt". Verset sier: "Streb etter de største nådegavene". "Strebe": det er lykken i det å strebe som fullender jubelsangens og beundringens lykke. (...)
Tjeneste fylt av glede
Det som slår meg her i Taizé er at i alle de små daglige liturgiene, i gudstjenestene, i møtene av alle slag, middagene, samtalene, er det et fullstendig fravær av dominerende relasjoner. Til tider har jeg inntrykk av at gjennom den formen for tålmodig og stille nøyaktighet som kjennetegner alt det de som hører til fellesskapet gjør blir det sånn at alle adlyder uten at noen gir ordrer. Dette gir et inntrykk av en tjeneste fylt av glede, hvordan kan jeg uttrykke det, av kjærlig lydighet, ja, av kjærlig lydighet, det motsatte av underdanighet og det diametralt motsatte av målløs virring fram og tilbake. Denne ganske smale stien mellom det jeg nettopp har snakket om som underdanighet og virring blir gått opp klart og tydelig av livet i dette fellesskapet. Og vi, deltakerne (ikke de som er tilstede men de som tar del), som jeg føler jeg både er og har vært her, nyter godt av dette. Vi nyter godt av denne kjærlige lydigheten som vi i vår tur handler ut ifra gjennom eksempelet som er satt. Fellesskapet pålegger ikke en slags truende modell men en vennlig oppmuntring. Jeg liker ordet oppmuntring, fordi her styres vi ikke av befalinger, og enda mindre av tvang. Men heller ikke er ordningen her mistro og tvil, sånn som det er i arbeidslivet, i bylivet, både i arbeidstid og i fritid. Det er denne felles freden som for meg står for lykken ved livet i Fellesskapet i Taizé.