Vi ropa til Herren, våre fedrars Gud, og han høyrde ropa våre. Gud såg vår naud, møde og trengsle og førte oss ut av slavelandet.

Herrens øye hviler på dem som venter på hans miskunn, så han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød.

Guds folk tørstet ikke når han førte dem på øde steder, vann fra klippen lot han strømme fram for dem, han kløvde fjellet, og vann flommet ut.

La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus.

Tenk tilbake på den første tiden, den gang dere ble opplyst og siden holdt ut i de lidelsene dere måtte kjempe med. Dere fant dere med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere. For dere visste at dere eier noe som er bedre, og som varer.

Herren sa om sitt folk: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.

Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.

Jesus tok Peter, Johannes og Jakob med seg og gjekk opp i fjellet for å be. Og medan han bad, vart andletet hans som omskapt. Ei sky kom og la skugge over dei, og då dei kom inn i skya, vart dei gripne av redsle. Frå skya kom det ei røyst: ”Dette er Son min, den utvalde. Høyr han!”